Langfredag trente vi jakt sammen med Retrieverklubben på Øysand. Emil jobbet bra til tross for å ha sittet i bilen hele dagen mens han ventet på at jeg skulle bli ferdig på jobb. Han lå generelt et hode lenger fram enn det jeg synes er optimalt, men satte seg fint på skudd likevel. Fine greier.

Påskeaften gikk Stein Roar, jeg og Emil på ski til Samsjøen før jeg skulle på jobb. Mauser var også med, men satt for det meste opp i sekken. Skott ligger for tiden brakk hjemme med brukket tå... 2. påskedag hadde jeg omsider en etterlengtet fridag, og den tilbragte vi på skitur ved Samsjøen igjen. Deilig med avkobling før arbeidsuka tok fatt på ny.

Tirsdag var Jannike, Geir, Wenche, Henrik, Johanna og jeg samlet på Øysand for jakttrening med våre respektive håpefulle.
Som nevnt var Johanna og jeg på jaktkurs forrige helg, og ønsket å prøve å lære bort noen sabla fine treningsmetoder som vi gikk gjennom på kurset. En stor takk må rettes til Anita og Inga-Lena, som har økt kunnskapskurven vår betraktelig! Etter hva jeg har lest på hjemmesidene, sitter alle igjen med et og annet postivt etter denne treningen, og fikk noe å øve videre på hjemme fram til neste treff!

I går møttes jeg og Emil, Johanna og Jing på Eberg for en liten trenings- og sosialiseringsøkt før infomøte med styret i Retrieverklubben. Emil apporterte villig dummyer i nærkontakt med alskens tisseflekker, og dermed var humøret og kvelden reddet for min del ;)
Dere har vel kanskje forstått at jeg stiller en del krav til Emil (et aldri så lite petimeter?), men det skal til gjengjeld veldig lite til for å glede meg...!

I dag har vi igjen hatt en vellykket dag med både trening og tur i deilig vårsol.
Vi startet dagen med en tur til Storvatnet, hvor jeg la ut fire små felt til Emil.
Målet for dagen var å få Emil til å starte søket mest hensiktsmessig, altså inne fra linja og utover (nok et tips fra Anita Norrblom). Tenk hvor mye ujaktet mark hunden forstyrrer når han starter søket ytterst i feltet. Denne tanken har ikke slått meg før, foruten på dirigeringsøvelser.
Som alltid raste Emil ut i stort tempo - forbi dummyene som jeg hadde lagt helt inne ved grunnlinja. Denne maratonløperen... Han har ingen problemer med å dekke feltet, men har alltid startet søket lengst ut. Det var jo slik vi lærte inn bruksfelt, og da ble det automatisk denne løsningen også i jaktfelt. Nå fikk han noe nytt å bryne seg på, og jeg tror nok han fortsatt med glede vil søke også lengst ut i feltet. Han er en gjenstridig søker som ikke gir seg før dummyen er funnet eller han kalles inn på linja igjen.

Vi nærmer oss nå med stormskritt 30. mars - da Ginny skal prøve seg på Dummy-F testen for å forhåpentligvis bli godkjent avlstispe i tyske DRC og VDH. Det er avgjørende for en parring mellom Ginny og Emil at hun består denne testen.
Hvis hun ikke er Dummy-F godkjent, vil ikke valper etter henne få godkjent stamtavle. Denne testen kan sammenliknes med vår A-prøve, men uten vilt (vilt er ikke tillatt verken å trene med eller å bruke på prøver i Tyskland). Det finnes èn mulighet til
20. april, men etter denne datoen vil det være for sent å be om godkjenning av parringen i forhold til Ginnys førstkommende løpetid.
Så da krysser jeg fingrene og reiser til fjells på søndag for å roe nervene fram til resultatet foreligger.... Får jeg be om at flere krysser det de måtte ha av fingre og labber..?

En oppdatering er for øvrig gjort under "Framtidsplaner" og "Meritter" .
Sidene framstår nå forhåpentligvis noe mer oversiktlig.
Bilder fra påska finner du her!

For the time beeing hunting, hunting and more hunting are our main events. Of course some problems will arise (how i dislike this!). And WHAT an annoying problem: right in the middle of a pleasurable retrieve at the highest speed you can think of, he stops to sniff an arbitrary spot before he continues doing his task. This will not under any circumstance be tolerated, and the last few days I have mainly been training Emil in areas with lots of smell from other animals.
Luckily I see there is hope to get rid of these whims as he has responded quite well to the training. What a lousy problem, and how did it appear? Does it come from springtime and bitches beeing high or what...? Anyway, I am willing to give him a chance before threatening him with castration! (And then he would shurely be listening I believe!)
But the next time I want a bitch, please...!
Now, the other huntingtasks he solves splendidly, and meantime I will try to find comfort in this fortunate condition.

Fredag kveld hadde vi teori, noe som i utgangspunktet kan høres kjedelig og unødvendig ut, men FOR et fyrverkeri av en "forelesning"! Det var mildt sagt svært interessant å lære om hundens "motor", "karosseri" (nervekonstitusjon) og framfor alt "bremsen". Langt de fleste begynner med å trene hundens "motor", mens de egentlig burde ha startet med å finne "bremsen" (til dere tollereiere: BREMSEN først altså!)
Videre gjennomgikk instruktørene nødvendigheten av å ha de fire grunnstenene i orden: kontakt (ro), lydighet (sitt/fot/kom i alle situasjoner), stadga og passivitet. Med det siste menes at hunden skal ha en indre ro. En hund som sitter å dirrer ved fot uten å bryte ut er ikke passiv, men lydig og svært stresset.

Vi ble bedt om å si hva vi forventet av hunden i en jaktsituasjon, og dette kom opp: arbeidsvillighet, samarbeidsvilje, ro og stillhet, engasjement, konsentrasjon, den skal forstå sin fører.
SNU SÅ DENNE LISTEN, OG DEN BESKRIVER HVORDAN DERE SKAL OPPFØRE DERE I SAMME SITUASJON.
Ganske skremmende men veldig riktig, eller hva ;)

Lørdag begynte vi med lydighet, for å se hvor landet lå hos alle deltakerne på de respektive gruppene. Jeg og Emil, og Johanna og Jing havnet på ulike grupper, slik at vi fikk samlet inn tips og råd fra begge instruktørene på både hvordan vi skal begynne å trene med en ung hund som Jing, og hvordan vi gradvis skal utvide treningen når hunden blir mer erfaren, som Emil er på vei til å bli.
Alt som ble sagt og gjort er nå notert, diskutert og lagt på harddisken!

Tilbake til lydigheten. Jeg hadde på forhånd håpet at Emil skulle vise seg fra sin værste side gjennom kurset, slik at jeg kunne få god hjelp fra instruktørene på problemene som måtte oppstå, men desverre.... Problemene lot vente på seg, og Emil oppførte seg kjempebra. Lydigheten var på plass, og han gjorde akkurat som han hadde fått beskjed om. Ett forsøk på knalling oppsto imidlertid, noe som ikke er likt han, men det får vi bare ta tak i å jobbe med, slik at jeg blir 100% sikker på at han blir sittende i enhver situasjon. Det ble nok litt mye å holde styr på for han med syv andre apporterende hunder rundt seg. Hvilken dummy er min og hvilken er andres?
Vi ble tipset om å begynne med navnet på hunden før en øvelse, for deretter å gi kommando for oppgaven. I og med at det nok etter hvert kommer flere tollere i denne husholdningen synes jeg dette høres smart ut, og har bestemt meg for å innføre det.
Det kan selvfølgelig lønne seg å ha dette ritualet selv om man bare har èn hund, ettersom det alltid skal jobbes sammen med andre hunder under en jaktprøve i åpenklassen.

Det dukket opp masse treningstips under lydighet- og passivitetsøvelsene, men alle kan ikke nevnes her. Ett råd må likevel tas med: det kan være VELDIG lurt å vende mot venstre under jaktfot, slik at du ikke mister hunden bak deg når du vender. Det kan komme et skudd bak dere i det dere snur, og da kan hunden være borte før du rekker å snu deg helt rundt... Dette er heldigvis noe jeg har gjort hele veien, og henger nok mye sammen med at jeg har en SVÆRT kjapp hund, som kan forvinne på et blunk hvis jeg ikke har kontroll på han :) Mange tollereiere vil nok ha samme "positive problem" på denne fronten.

Videre trente vi mange ulike former for markering. Utrolig mange råd å ta med seg her, og jakttreningene til Retrieverklubben blir nok fra nå av mye mer variert enn tidligere...! Hete tips; la ALDRI hunden få gjøre det den forventer seg og la den ALDRI ta egne initiativ (gjelder spesielt tollere, som innehar store forutsetninger for å utvikle stress!), og skal du først trene markeringer, så tren minnesmarkeringer.

Søndag trente vi fløytesignal og linjetag/dirigering.
Man skal jo ha så få kommandoer som mulig, men en kommando jeg fikk sansen for, og som jeg ikke har innført er "ut og over" ved fremadsending mot f.eks. en murvegg eller annet hinder hunden må forsere. Hunden vil med stor sannsynlighet vanligvis stanse ved et slikt hinder og søke der, og det kan bli mye mas for å få hunden til å forstå at den skal over hinderet når du står med lang avstand mellom deg selv og hunden. Jeg tenker derfor å lære inn "ut og over" for å spare på eventuelt sinne og frustrasjon!

Jeg har visst også en tendens til å skyve Emil bort fra meg i det jeg skal sende han ut på linjetag, og lener meg for mye mot han. Etter litt eksperimentering, hvor Emil til sin store glede fikk hente apporten på to meters avstand flere ganger, tror jeg at jeg har funnet en stilling som passer både meg og Emil. Terpe, terpe....

Siste øvelse på søndag var å sette sammen alt det vi hadde gått igjennom i èn øvelse: Walk-up. Vi hadde prøvd samme øvelse på lørdag også, men da på et langt mindre område, og med fire og fire ekvipasjer. Nå var vi åtte som stilte til start, med heller slitne hunder kan man si...!
Vi hadde på forhånd lagt ut to felt rundt området der vi sto, og instruktør Inga Lena hadde også lagt ut dummyer skjult for oss. I tillegg ble det skutt og kastet markeringer. Hundene ble vekselvis sendt ut i søk, lange dirigeringer og på markeringene, og klarte seg fantastisk bra!! Jeg tror ikke en eneste hund valgte den fristende markeringen framfor å bli dirigert ut til en skjult dummy, og DET er i allefall jeg stolt av at Emil klarte (til tross for at han var svært het den første delen av øvelsen, og jeg måtte gi alt jeg hadde for å holde han i tøylene). Men det gikk: han roet seg etter hvert, og jobbet svært bra uten å gjøre de store tabbene. Ett forsøk på knalling skal jeg glatt tilgi når resten fungerte så bra. (Vi sniffer såvidt borti en AK start nå...). Aldri hadde jeg trodd at denne øvelsen skulle gå så godt.
Jeg forstår egentlig ikke hva det er med denne lette rumpa til Emil, han som aldri har knallet tidligere. Begge gangene han forsøkte var rett etter at han hadde hentet en dummy selv, og det ser ut til at han i kampens hete tror at sidemannens "apport" kommando kommer fra meg. Jeg tror virkelig han prøver å være oppriktig lydig.
Nå blir det sabla mye trening på sitt og bli med forstyrrelser i form av at andre kommanderer "apport", for dette skal vi komme til livs!

Mange lovord ble gitt om Emils opptreden og framtidsutsikter fra Inga Lena ("är Emil alltid så bra?"), og jeg har sugd til meg hvert ord hun har sagt. Hun har (som så mange andre instruktører og dommere) sett alt for mange "dårlige" tollere som hun selv sier, og ble positivt overrasket over både Emil og Bounty.
Tusen takk til Johanna og Jing for kjempetrivelig samboerskap og reisefølge!
Det er alltid like gøy å campere med dere. Nattapraten begynner å bli obligatorisk, og det var kjempefint å bli bedre kjent også med lille Jing-Ping! Emils ører ble behørlig bitt og dratt i under hele oppholdet, og det ser ikke ut til at han slipper unna her hjemme heller nå når Mauser har kommet i hus.
Et hjertlig takk også til Randi Rotvold som har gitt meg tillatelse til å legge ut bildene hun tok av Emil under kurset! (Alle bildene av Emil er tatt av henne).

Nå skal vi trene flittig, men fornuftig fram mot neste jaktkurs 24.-25. mai, hvor ekteparet Gjøtterud skal avholde kurs for viderekomne.

Vi har som kjent fått lille Mauser i hus. En aktiv liten rakker, som har perforert sine brødres edlere deler med sine piraya-tenner, og stadig henger i Emils skjegg og trekker opp stemningen. Uredd alt, men ydmyk nok til å ta imot et "nei". Og sannelig tror jeg pjokken har hjerne også, som allerede har lært seg å sitte på kommando...
(Eller så er han bare kjempesmart, som har funnet ut at det lønner seg å høre etter).
Emil må sies å være tålmodigheten selv, som tolererer alle påfunn fra Mauser, men matskålene til sine brødre har Mauser`n imidlertid innsett er lurest å holde seg unna!

Noen nye linker er også lagt inn.
Bilder fra helga finner du her

What a pleasant weekend we have had at Fosen - in spite of bad weather.
But we weren`t there because of the weather, but a huntingcourse with two sweedish ladies as instructors; Anita Norrblom in charge of the beginners class and Inga Lena Djurberg leading the advanced class.

Alle hundene så ut til å ha vokst på oppgaven siden forrige samling, og hadde tydelig kommet et steg videre. Nordic var jo som alltid en stjerne, mens Fenris ikke var det spøtt redd for å leke inne i hula lenger. Emil trenger ikke på noe vis å sendes på åpen grav lenger, for figurantdrifta overgår alle sperrer han noen gang har måtte hatt med å slutte å grave så snart han har fått hull på snøhula. Nå skal han inn uansett snømengde, helt uten nøling må vite...!

Etter teoretisk gjennomgang av snøskred fredag kveld var det igjen klart for praksis lørdag morgen med Martin Bøe som instruktør.
Litt bakoversveis til tross for at lua satt godt på plass; nå skulle vi få en ukjent oppgave, med innlagt taktisk opplegg på hvordan vi ville løse oppgaven. Kjære meg. Allerede?? Her var det om å gjøre å ha fulgt med i timene, for nå skulle jeg liksom opptre som "ekspert" med lavinehund, selv uten å ha sett en slik oppgave bli utført tidligere. Jeg hadde sett for meg at denne oppgaven skulle komme først søndag ettermiddag...
Men, men... Nervene for prøver og tester har vært sporløst forsvunnet siden jaktprøve nummer to, så vi stilte med godt mot og et smil.

Vi fikk forutsetningene servert av Martin, og kom oss da gjennom den taktiske delen teoretisk sett. Deretter var det klart for den praktiske delen. Emil slo straks på ei grav, og smatt inn - for deretter å komme i full fart ut av hula bærende på et reinsskinn..! Eh.... Det var vel ikke apportering vi skulle gjøre nå? Men skinnet ble da avlevert til mor, og vi fortsatte videre som om ingenting hadde skjedd (bortsett fra hysterisk latter fra publikum). Emil begynner å bli kjent for sin "underholdningsfaktor" på prøver, så dette var vel i og for seg ikke noe nytt.
Videre søkte gutten fint, fant figuranten uten problemer og gravde seg inn. HURRA! Men var det flere figuranter? Vi hadde for såvidt gått over feltet - trodde jeg. Men hva hadde skjedd bak min rygg? Martin hadde selvfølgelig vært utspekulert og lagt ut en ny figurant i hula Emil hadde funnet reinsskinnet i, mens vi var opptatt med påvisning av figuranten. Da vi gikk gjennom feltet andre gang, slo Emil så klart på fert fra den nå åpne hula, som jeg selvfølgelig trodde var tom. Fine greier! Stol på hunden, og han ordner opp! Kjempemoro med en slik oppgave, men jeg kan ikke si jeg følte meg særlig godt forberedt - men kjenner jeg Martin rett var nok det meningen også :) De feilene jeg gjorde i denne oppgaven vil jeg nå sannsynligvis ikke komme til å gjøre igjen...!

Søndag var det lagt opp til B og A-prøver. Det var blitt mildt i været og det blåste frisk, og forholdene var derfor heller dårlige. Gravene som var laget ble raskt isete på innsiden pga. figurantens varmeutvikling, og det medførte nok svært dårlig fert oppe på bakkenivå. Alle ekvipasjene på A-prøve strøk desverre, men Anne Kathrine og Ståle som gikk opp til B besto! GRATULERER!!
Avslutningsvis hadde jeg lenge hatt i baktankene hva jeg antok Emil trengte trening på, og fant ut at det ille være greit å sende han på utfordringen med en instruktør til stede, slik at jeg kunne spørre han om hjelp hvis/når Emil feilet. Emil er særdeles glad i snøballer og snø i fart generelt. Jeg var derfor klar over at ved en eventuell framtidig utrykning til et skred, hvor det vil være mange forstyrrelser i form av gravemannskap (som sikkert kaster fra seg spennende snø), skutere osv. vil det bli en stor utfordring for han å se bort i fra alt dette. Det ble derfor arrangert forstyrrelsesmoment med gravere i fertgata, dvs. at Emil måtte ta seg forbi disse for å komme seg til snøhula hvor figuranten lå. Jeg stålfestet meg på å foholde meg passiv hvis Emil skulle begynne å tulle med graverne, etter råd fra instruktøren, og Martin skulle kontrollere gravemannskapet og deres aktivitet. Jeg hadde vel ikke før sluppet hunden før han stormet bort til hula og gravde seg inn til figuranten. Hva skjedde egentlig??? Ga han blaffen i gravemannskapet med den fristende snøen? Ja. Og ferten fra figuranten fikk han regitrert også. Konklusjon: figurantdrifta overgår ALT, og jeg kjenner IKKE- og har for lave tanker om hunden min (men det er helt ok når det ender slik!).
Dette var den beste avslutningen jeg kunne ha fått, og kjørte hjem i lykkerus!

Etter å ha opplevd hvor gøy lavinetrening er, må vi såklart satse videre neste sesong. Redningshundtreningen skulle opprinnelig være en bi-geskjeft, men har nå rykket betraktelig opp på lista over områder å satse på. Tenk å ha det så moro med hunden, og i tillegg kunne ende opp med å bruke han aktivt for å hjelpe andre. Det må jo være prima! Det blir ingen pokaler på hylla innen denne sjangeren, men jeg tror vi glatt kan se bort fra dèt når det er så givende som det er.
Det hjelper også på at vi mottar så gode lovord om Emils prestasjoner. Det er ikke alltid man føler at man gjør det like bra til enhver tid. I enkelte miljøer hvor konkurransen er sterkt framtrendende, er det ikke alltid ros og verdsettelse ligger like opp i dagen som hos NRH. Man kan sikkert bli høy på pæra av å høre at man har en "gnistrende hund", "et eventyr" og at det er kun deg selv som setter begrensningene for å kunne oppnå de målene du har satt for deg og hunden, men i denne sammenhengen oppleves det som en motiverende faktor og en bekreftelse på at du er på rett vei med et godt materiale.

Nå vil både jeg og Emil ta en liten pause i treninga fram til torsdag. Da skal vi på den siste felles jakttreninga før vi skal på jaktkurs på Fosen til helga. Vi gleder oss ENORMT, ettersom vi vet at instruktørene er av topp kvalitet også i år!

For bilder fra helga, se lengre ned på siden.

We have now compleeted the avalanche course with the rest of the amazing gang in Norwegian Rescuedogs.
Friday morning were once more climbing uphills to our trainingbase. After going through some pressure from the assembly (read: Jorg) I agreed on sending Emil towards a closed cave, although I had my doubt about him remembering what to do since last weekend. I usually start by going back by giving him an easy task to begin with, so he is sure to succeed. I may now reevaluate my tactics, as he didn`t have any problems at all solving this task, and went straight on to the cave digging eagerly to get inside.

Vel oppe ble vi øyeblikkelig satt i arbeid med å grave ventehule til hunden
(en merkedag: dette var den første snøhula jeg gravde ene og alene - aldri så lite stolt egentlig...!). Deretter var det bare å kjøre i gang og grave figuranthuler. Selv om hundehula virket stor og romslig (den skal romme hunden så vel som at du skal ha litt plass til deg selv også, i tilfelle uvær kommer overraskende på), skulle figuranthulene ha god plass til deg selv i lek med en velvoksen hund. Det vil si: nokså store. Og vi spadde og gravde. Fem timer senere hadde fire personer klart å grave bare to huler pga. forferdelig hardpakket snø som var på grensa til å gå over til is. Ellers når vi trener er vi ferdige med graving av huler og trening av fire hunder etter ca. fire timer..! Etter lunsj og kaffepause fikk hundene prøve seg på figurant i åpen hule, noe alle klarte fint.

Neste dag gjentok vi øvelsen med åpen hule for Emil sin del, før vi gikk over til å kaste lett snø foran åpningen. Etter å nå ha funnet den perfekte forsterkeren er Emil blitt helt vill etter å komme seg inn i hula, og graver som gal for å komme seg inn. Det hjelper også at figurantene gir maksimalt av seg selv, og VIRKELIG går inn for å se tåpelige ut! Nytt for meg er det at vi begynner med å presenterer hundene for søksøvelsen med det samme. De får ingen påvirkning for å finne ut hva de skal gjøre, men vi bruker i stedet vinden for å hjelpe hunden til å få fert av figuranten som ligger i hula.
Alle hundene fulgte opp teften på et eller annet tidspunkt og fikk full belønning da de selvstendig klarte å finne ut av oppgaven. Dette så faktisk ut til å fungere veldig bra, og det skulle ikke mange repetisjoner til før de hadde forstått hva de skulle gjøre.
Vi brukte mer motiverende metoder også, hvor hunden fikk se en person forsvinne inn i hula med favorittleken, men da for å øke motivasjonen på markering/graving for å komme inn i hula. Kunsten er å variere!

Lørdag kveld var det festmiddag på Væktarstua med all den maten man kan tenke seg! Etter å ha forsynt meg tre ganger av hovedretten (det var jo så masse å velge i) og spist like mange desserter, samlet gjengen seg i Væktarheimen for sosialt samvær (som om vi ikke hadde vært sosiale tidligere om dagene..!).

Søndag fortsatte vi med søk og huler lukket med snø, og jeg ble vel ikke direkte misfornøyd da Emil igjen glimret til og på få strakser fant stakkaren som hadde blitt tatt av ras. Herlig! Dette fungerer jo!
Neste og siste øvelse var en ukjent oppgave. Jeg fikk da ikke vite hvor, hvor mange eller hvordan noen var gjemt i feltet jeg ble gitt. Men det tok ikke lang tid før den nedgravde figuranten ble funnet, og vi besto testen! Etter en kjapp innføring i skuterkjøring ("du finner gassen her - kjør og hent Ståle"!) står vi nå igjen med bare appellprøven før Emil kan C-godkjennes.

En intensiv helg til tross: det er lenge siden jeg har ledd så mye og hatt det så gøy! Med så mange mennesker med sans for kjappe replikker og ablegøyer samlet på ett sted, måtte det bare bli suksess! Selv om det blåste friskt oppe i høyden, var vi generelt heldige med været. Nå gjenstår det bare å pleie forkjølelsen og de røde kinnene før en ny helg med Norske Redningshunder braker løs på torsdag!

Ta også en titt på Ginnys hjemmeside for bilder fra hennes lavinekurs helgen før!

What an instructive and fun weekend this has been! Eight dogs and their owners were gathering at Væktarstua in Tydal to learn more about using dogs to search for persons in an avalanche.
Thursday night we were given a welcome, devided into teams and got an introduction to the subject. After the breakfast Friday morning, we had an obedience lesson before getting off to the mountain. Luckily we had two snowracers transporting our goods to the camp so we were able to enjoy the skitrip with our dogs up the hills.

At the arrival we were emediately given directions on how to dig a snowcave for the dog
(a red-letter day for me, as this was the first cave I have ever been digging all by myself..!). Next lesson: digging a snowcave big enough for a person - and not only a person, but a person playing with a big dog. We dug and dug, and five hours later four people had managed to finish only two caves due to extremely compact snow! Usually we are finished both digging caves and training four dogs within about four hours... After a delicious lunch and coffebreak, the dogs got to try finding a person inside an open cave, which they all solved quite well.

Mandag var det tid for lydighetskurs igjen. Denne gangen sto apportering på programmet, et høyst aktuelt tema for tollerne. Både Jannike, Johanna og jeg lærte hundene våre apportering ved hjelp av lek som belønning, og vi fikk stadig kommentarer på både hurtighet og herlige avleveringer til å begynne med. Men så kom dagen hvor vi fikk innprentet at under jakttrening skal man ha ro rundt øvelsene, og vi sluttet deretter å belønne med lek. Resultatet var nedslående. Joda, hundene henter gjerne dummyer, og kommer da i god fart inn og avleverer perfekt. Men den store gleden hos både hund og fører - hvor ble det av den?
Ellinor tok et krafttak med å be oss se øvelsen fra hundens side: de synes det er fantastisk gøy å løpe ut og snappe dummyen/apportbukken, men så er de liksom ferdig med øvelsen. Hvorfor skal de komme inn til oss, når de såvidt får et "bra" og til nød en go`bit? Hva med å beholde jakta i dem ved å belønne med kong når de kommer inn og sitter med dummyen i munnen og venter? Alle fikk vi en skikkelig opptur etter denne treningskvelden. Aldri før har vel Emil hatt bedre apporteringer enn han har nå (og han var ganske god i utgangspunktet vil jeg påstå...). Og lyd? INGEN! Taus som i graven! Belønningen er ikke lenger ute ved dummyen, men inne hos meg, og da har det helt tydelig gått opp et lys om at det ikke har noen hensikt å sitte på vippen for å løpe ut, men INN til meg! Det er der det er toppers! Så nå kommer vi til å fortsette med lek og moro blant de "store kara" under jakttreningen - så får de si hva de vil.

Etter mandagens opptur har jakttreningen stått i fokus med daglige treningsøkter, med en fantastisk bra framgang hos Emil. På Retrieverklubbens jakttrening på torsdag viste han fine takter, og jeg var strålende fornøyd med alt. Ingen dummheter med tissing under øvelsene eller snik-besøk hos nabohunden. Og dèt i kombinasjon med total stillhet under kast av nærmere 50 dummyer. Hvorfor var det ikke jaktprøve da!!? :) Eneste negative opplevelse med kvelden var de gangene andre førere brølte "NEI" til sin egen hund på grunn av knalling, da Emil skulle apportere. Emil stopper da opp, og kommer tuslende tilbake på fot - forvirret så klart. Jeg forstår at det må trenes på å ikke knalle, men likevel - jeg kan ikke annet enn å bli mektig irritert på akkurat det der, siden det ødelegger mye for Emil og andre hunder. Hva med å ha to bånd på hunden, og bare fjerne det ene under denne treningen, siden det ofte er det å få båndet fjernet som gir hundene klarsignal på at det skal hentes dummyer? Da kan man fortsatt stå på det andre båndet og bare si "nei" i stedet for å brøle slik at andre hunder hindres i å utføre oppgaven sin? Har hørt det skal fungere ganske bra.
Uansett: det er tydelig at han er på vei til å finne godformen, og jeg håper det skal gå i boks å stille han i åpenklasse i år. Dirigeringen (ut, høyre og venstre) går finfint, apporteringene likeså og han bytter heller ikke dummy eller vilt, verken når han skal løpe over en haug på vei inn eller når det kastes andre forstyrrende dummyer under innkomst. Fløytesignalene skal vi terpe litt mer på, men de sitter som regel bra (men "som regel" er nok ikke bra nok for AK...), han har en god jakt-"fot", og lyden er forsvinnende liten de gangene den er til stede. Da gjenstår det vanndirigering og massiv trening på vilt (viltet jobber han bra med etter den første "bli-kjent-med-tingen"-apporteringen, men jeg vil ha den første apporteringen i min hule hånd også før jeg er fornøyd...) Puh... Og det var bare i jaktgrenen. Ja, ja...

Etter alt regnet som kom de siste dagene, måtte vi benytte oss av denne gyldne anledningen og gå et blodspor på vinterstid. Kjempespennende å se hvordan det skulle gå, og det gikk da ikke så værst. Den andre vinkelen ble heller rund, da han fikk teften av sporet før vinkelen. Markering av sårleie gikk bra, og etter det tok han helt av i motivasjon, og jeg fikk testet mine evner i manøvrering gjennom kratt og ned bratte skrenter uten å brekke nakken. Fint! Neste gang skal jeg finne fram tykkere hansker, og plassere sårleiet etter 10 meter! Skanken så for øvrig ut til å smake fortreffelig, selv om et eller annet dyr også hadde tannet på den i løpet av natten...!

Søndag var vi igjen på lavinetrening. Denne gangen fikk vi prøve oss på patruljesøk med tre nedgravde figuranter. Emil var lett å styre, og jeg fikk også litt ros denne gangen for å lese hunden min godt og for å samarbeide fint med han. Det var kommet mye nysnø, og Emil er jo ikke direkte høy på beina, men han løp rundt og jobbet godt under søket og fant alle tre figuranter. Ingen som døde av oksygenmangel denne gangen heller, for markeringen (graving) fikk hull på snøen inn til figurantene, men da var imidertid Emil fornøyd med oppgaven, og trengte oppmuntring for å fortsette gravingen slik at han kunne komme seg inn i hula selv også. Figurantene fortalte etterpå at han ikke viste den helt store interessen for kongen denne gangen, og ville heller ha godbiter - og det er første gang dette skjer! Han er som regel en notorisk leker, og mat kan han spise hjemme, men nå mente han vel å ha fått for lite frokost, noe som nok stemmer ganske bra. Jeg ønsker ikke at lavinetreningen skal ende med magedreining heller...
Vi ble oppmerksomme på at det er figurantinteressen vi må jobbe med, siden selve søket ikke ser ut til å by på problemer, og neste gang skal vi ta fram de virkelig store godsakene: pipeleker!

I går trente vi lydighet med Gauldal HK. Nytt sted og to schäfertisper ga oss en utfordring, men kontakten var til stede tross alt. Vi fikk noen fine økter med lineføring og apportering før vi avsluttet med en fem-minutters fellesdekk. Alt gikk finfint, så nær som den første apporteringen, hvor bukken havnet oppi tisseflekken til den ene tispa, men han hentet da inn den etter dobbelkommando. Framover skal vi gå på leting etter slike utfordringer for å terpe videre på en feilfri apporteringsøvelse.

I dag var jeg på skitur/snørkjøring med Skott og Emil. For en fart det blir med to løpeglade hunder foran! Til tider var det nesten litt nifst, og jeg måtte konsentrere meg med å holde meg på bena over hauger og ned bakker, men det gikk bra - nesten.
Med kun ett fall hvor føtter, ski, staver, hunder, bånd og strikk lå i vilt sammensurium, vil jeg si det gikk ganske bra..! Jeg ble liggende å le hysterisk både lenge og vel, uten mulighet til å komme meg på bena pga. tidels overfall fra to hunder som syntes det var kjempefestlig at jeg "la meg ned" for å leke med dem!
Senere fikk Emil trent med vilt, hvor han gjentok prosedyren med å være mer nyskjerrig enn spontan under opptak av fuglen ved første apportering, for deretter å gjøre det veldig bra på de andre. Hva skal man gjøre med dette da? Jeg håper og tror at dette retter seg etter som han får mer vilttrening.

Torsdag reiser vi til Tydal for å delta på lavinehundkurs fram til søndag. Det samme skjer neste uke, og kanskje kan jeg få Emil C-godkjent i løpet av disse to helgene?
Man må jo bare sette seg mål, hva har man ellers å jobbe for? (Foruten at det er SABLA gøy da!). Emils utvalgte, Ginny, har vært på lavinehundkurs i helga som var. Etter alt å dømme har de nok hatt det kjempefint og gjort det bra, og vi venter nå i spenning på referat.

Latest thing first: Emil came out the 57th best Retriever in the Retrievercup of 2007...! Now, what am I to say about that? It is at least fun to beat several champions, and Emil did in fact become the Toller in Norway holding the best fieldtrial-result in beginners class, but we do hope to climb even higher at the ratings in 2008! Emil did quite well when it comes to show-results in 2007 (at least so I believe, when in fact I had only health and mental stability in mind when I chose Emil), and the rest of the time we mostly practiced hunting. This year we aim at taking working, gametrack and obedience to another level. Meanwhile we are happy to see the tollers are doing well in Norway: our trainingbuddy, Remus, became once again the best toller of the year, Tika and Inger Helene became 10th and Bounty was placed as number 27! Congrats to all of you!
The coplete survey you can find following this link.

Både jeg og Astrid (Ginnys eier) har stor tro på kombinasjonen med Ginny og Emil. De vil forhåpentligvis utfylle hverandre svært godt, både fysisk og psykisk. Emil er en vilter krabat, som til å begynne med så spøkelser hist og her, og sørget for å varsle sine eiere om dette (derav trodde naboen en stund at vi drev kalkunfarm her oppe hos oss....
Dere som har hørt denne "goblingen" vet hva jeg snakker om..!) Emil roet seg snart, og har utviklet seg til å bli en stabil kar som ikke så lett lar seg vippe av pinnen, og han overrasket meg i positiv retning allerede på K-testen i fjor.
Ginny er angivelig en noe mer beskjeden dame, men for all del, litt mindre frambusing kan ikke skade! Ginny er med familien på alt de foretar seg, og jeg må si det ser idyllisk ut på skitur i Alpene. Hun trenes også i jakt (i Tyskland er det derimot ikke tillatt å trene med vilt), og har gjort det svært bra på prøver. Dette samt redningshundtrening er Astrids hovedsysler med henne. Hun er svært utholdende under trening, sta og gir ikke opp før oppgaven er løst. Valper etter denne kombinasjonen vil nok ha potensiale til å bli arbeidsglade hunder, som vil være tjent med å komme til familier som er villige til å bruke mye tid på å sysselsette og trene sine hunder. Mer informasjon og bilder av Ginny finnes på Asrids hjemmeside - High Spirits Toller.

Vi tør riktignok ikke å slippe jubelen helt løs enda. Det er ikke bare enkelt å få avlsgodkjenning i Tyskland. Hundene skal være testet for allskens sykdommer, og mentaltest må også være bestått. I tillegg må hundene være jaktpremiert, og i den forbindelse mangler Ginny en "Dummy-F-test". Det er et sabla program oppover mot denne testen, og Ginny har bestått med glans de andre testene. Så da krysser vi fingrene for en like overbevisende opptreden 30. mars...!! Deretter må hundene søkes inn i DRC (Deutscher Retriever Club) for å få parringen godkjent.

Hvis alt går etter planen vil godkjenningen ligge på bordet i april, og fram til da vil jeg sikkert oppleves som tidvis mentalt fraværende...

After some serious thinking I have decided to give Emil the opportunity to breed.
I have been dreaming about my next toller having the speed, endurance and showing the same amount of joy when working as Emil, for quite some time now. One thing is dreaming of this, but when the offer suddenly comes up, it is easy to get cold feet...
I have been analyzing Emil and made the decision not to use him for breeding many a time during this process. The Toller-population is not very large in numbers, and I believe you have to be both objective and have critical views on which dogs to use. After many a late night in coversations with well experienced friends and breeders, a strong believe that Emils working qualities will add something positive to the offspring, and for most an inquiry from what I believe would be the perfect bitch for him, the decision is finally made.

Onsdag feiret undertegnede bursdag med aftenvakt på jobb... Heldige meg. Desto morsommere var det at Johanna tok seg en tur på formiddagen, og Jing, Remus og Emil fikk seg en økt med jakttrening og lek. Snedig å oppdage at Emil sitter fjellstøtt på skudd, men det er idèt armen løftes til skudd at han blir urolig...! Vel, vel. Kjekt å vite at i tiden framover blir det mye "peketrening" og mindre skyting i allefall. Må si det er nokså kjedelig å terpe på denne passiviteten, og det er ikke mye lyd å spore.
En dommer vil nok ikke høre det, men det holder at jeg aner en gurgling der - det kan nok raskt utvikle seg hvis man ikke tar tak i det med èn gang.

Emil var dessuten på heloverhaling hos dyrlegen før helgen. La vel igjen nesten hele lønna på skranken da jeg dro, men hva gjør vel det når man får så positive resultater på prøvene man har tatt?! Emil ble øyelyst og funnet fri for alt av elendighet! Dessuten måtte vi røntge Emils albuer. Akk... Anbefaler alle å ta begge deler samtidig uansett framtidsplaner eller mangel på disse, for man vet tydeligvis aldri om det dukker opp forespørsler - mange penger spart ved å sjekke både hofter og albuer på samme dag må vite! Rabiesvaksine ble gitt som prikken over i`en, og da skulle vel alt ligge til rette for planlagte kjærlighetsforhold! En nærmere offentliggjøring vil kommer så snart forholdet forhåpentligvis godkjennes.

Emil har også fått trent på rundering igjen. Det var ikke råd om å komme seg opp til treningsområdet til Redningshundene sist, og vi ble derfor nødt til å trene i et område med svært hardpakket snø. Vi fant ut at det ville ta hele dagen å grave snøhuler, og tok til takke med rundering i stedet. Tror sannelig øvelsen har lagt seg på minnet og kanskje også vokst litt i Emils hode, for dette hadde han såvisst ikke glemt fra i sommer.
Til sammen kjørte vi fire slag med funn på det meste, men det var også nok. På siste slag raste Emil ut langs et rådyrspor, men fikk heldivis ferten av figuranten, og vek fra sporet. Tror nok han begynte å bli sliten da. Men jeg var strålende fornøyd, og ser nå fram til de to helgasamlingene vi skal ha i slutten av februar og begynnelsen på mars på lavinekurs.

I går møtte vi som heiagjeng på Ler, hvor Johanna skulle stille Jing på valpeshow.
Flere tollerentusiaster var samlet, og sannelig hadde vel ikke våre kjære instruktører, Ellinor og John-Ketil, stand med hundeutstyr også, slik at shop-o-holiker Elisabeth ble kvitt det resterende av lønna si. Det var kjempegøy å møte Bonzo`s sønn, Peik, igjen. Sist jeg så han under Tollerlagkampn var han bare en liten valpis, men nå har han rukket å bli en ungdommelig gutt på 10 mnd. Og igjen tok valpesyken sitt grep om meg da vi fikk stiftet bekjentskap med Jings motstander, fire måneder gamle Shakira... Ingenting kan vel måle seg med en deilig, myk tollervalps mage! Vi vil selvfølgelig utrope et kjempestort GRATTIS til Jing som ble 4 BIG også denne helgen, men nå slo hun i tillegg tre motstandere, noe som krever en skikkelig fancy tollerfrøken! Nå blir det spennende å se hvordan jenta utvikler seg videre, og vi er sikre på at hun vil hanke inn flotte plasseringer også når hun rykker opp som junior.

Jeg har for øvrig oppdatert både framtidsplaner, Emils personalia og fotoalbum.

All hope is gone, and it seems like Emil`s fur will be long gone until the first conformation at Fosen in April, and the vacuumcleaner is up and going frequently...! When we are not busy hunting furballs we find time for more delightful skitrips, training and paying visits to Jan Petter and May Bente to have a look at how Mauser is developing - and he seems to be a promising little puppy. The puppies` personality are starting to show, and the most charming descovery is that the smallest bitch seems to be the one in charge! What an udescribable feeling it was to have little Mauser crawling on my chest while we were sitting there watching movies about elkhunt..! (But it does not beat the feeling of a
Toller-pup, I`m sure...).

Mandag var vi samlet for en ny treningsøkt i lydighet med de andre tollerne. Det ser ut til at små-terpinga vår kaster av seg, og Emils kontakt under lineføring har blitt SÅ mye bedre. Også stå`en, fremadsending og fellesdekken har hatt en rivende utvikling. Sistnevnte sitter nå så godt at det går ut over felles-sitt, hvor Emil nå har svært lyst til å legge seg etter en viss tid - det er jo ikke noe å sitte oppe for, for det skjer ikke noe spennende likevel!
Vi fikk en gjennomgang i budføring, som er en øvelse som stammer fra krigen (noe svært mange øvelser gjør), hvor hundene kunne tenkes å sendes over lange strekninger med bud til soldater som lå ut i felten (da kalt rapport). Hunden må kunne løpe i full fart mot en ukjent person på signal fra fører og sette seg i utgangsstilling hos denne, og dessuten ta i mot kommando fra denne ukjente personen for å kunne sendes tilbake til fører. I klasse C gjennomføres øvelsen med skudd midtveis.
Vi har tidligere gått gjennom denne øvelsen ca. fire ganger før vi stilte på prøve i klubbmesterskapet i fjor, og Emil har ingen forståelse av hva kommandoen innebærer. Men sannelig, med medhjelpere med lommene fulle av godis ble det fart på sakene, og vi fikk til hele øvelsen. Og er instruktør Ellinor fornøyd, så må vel jeg også være det. Litt stolt nesten...
Man må alltid være minst to når man trener denne øvelsen, så de som kommer på besøk hos oss nå framover kan regne med å få en pose pølsebiter trødd ned i lomma med beskjed om å gå å stille seg opp ute på gårdsplassen.

Tirsdag og onsdag reiste jeg og Emil på hytta for å besøke Emils tobente bestemor. Kløv kjøpte jeg allerede i fjor, men har vært litt restriktiv i forhold til å spenne den på Emil for tidlig. Han er nå i overkant av 2,5 år, og da må det vel gå greit å begynne litt forsiktig å bære. Emil er også flinkere til å gå rett fram når han er spendt foran meg nå, og det kan ha sine fordeler at han ikke drar med seg ballasten inn i allskens buskas mens han hopper og spretter hit og dit. Kløven så ikke ut til å koste han er kalori ekstra, og kaffebrødene han bar på kom frem bare litt smadret, som følge av ilter rulling på ryggen i snøen i et ubevoktet øyeblikk under pausen...! Men når man er så langt fra sivilisasjonen som dette så tar man til takke med det meste, og alt smaker himmelsk! Det ble deilige dager med sol og milevis med skiturer, og jeg ser for meg at kondisen har bedret seg betraktelig :)

Torsdag ble hviledag for Emil, da jeg jobbet fra 7-22, men egentlig tror jeg han syntes det var helt greit. Det vises sjelden på han at han er sliten, men man kan ane at han sover tyngre etter store strabaser, og etter så mye løping i delvis dyp snø må han da bare bli bittelitt sliten?

I dag har vi vært på ny skitur. Man må nok benytte seg av vinteren mens den enda finnes... I tillegg hadde vi en dag med ganske så resultatgivende jakttrening. Stoppsignalet ser igjen ut til å sitte etter en tids fravær, dirigeringen "ut" fungerer fint - både med snuten og ryggen vendt mot målet, og vi trente videre på dirigering til høyre. Også var det denne passiviteten... Jeg har holdt meg hard stort sett hele vinteren, hvor Emil ikke har fått hente en eneste dummy under markeringsøvelser for å motvirke utviklingen av eventuell lyd, noe tollere er kjent for å ha problemer med. Nå har jeg imidlertid løst opp litt på passiviteten, og lar han få hente inn i ny og ne.

Til å begynne med så det ut til at han helt hadde glemt hva det gikk ut på, men han ble raskt varm i trøya og tok frem gamle kunnskaper. Også i dag fikk han hente et par dummyer på markering, noe som gikk kjapt, greit og lydløst. Vi avsluttet med passivitetstrening i forbindelse med skudd, og 16 skudd fant veien til himmelen, hvorav sikkert de 10 første gikk av med en toller, som så ut som han satt på en varm kokeplate med logrende hale, som tilskuer. Han knallet ikke, neida, men det må da gå an å høre på skudd og slappe av, eller hur?
Etter hvert så det ut til at han skjønte at det ikke ble noe moro ut av dette, og tyngdepunktet senket seg mens halen lå rolig på snøen. Fint at vi har uendelig med skudd å ta av... Vi følger garantert opp med videre hjernevasking til uka. Bare meld fra til meg dere som ønsker å bli med på felles skuddtrening!

I morgen blir det full dag med lavinetrening på Gråkallen. Jeg gleder meg enormt, for nå må det være et par uker siden sist. Sånn blir det desverre når man jobber turnus... Oppdatering følger!

Days are gradually getting longer and brighter, and that makes it easier to find some time for practice after getting home from work. Now, I have had to work a great deal overtime these last few days, but what is not worth sacrificeing for getting the opportunity to attend a rescue-dog course in March?

Når vi ikke hopper rundt i ekstase over nevnte planer rekker vi da å trene både lydighet og jakt. Sistnevnte har vi også fått satt ut i praksis da vi sist helg var ute på rypejakt. Ryper og annen skogsfugl så vi flere av, men tror du skytteren hadde dagen sin? På ingen måte! Mange små middagsretter flyr fortsatt lykkelige rundt i fjellet, og jeg kan nesten se de for meg der de sitter og ler av oss raringene som ikke klarer å manøvrere et hagleløp til å treffe en eneste gang. Jeg mistenker nå jegeren for å være altfor sympatisk...

Mandag møtte vi opp på Gauldal HK`s ukentlige lydighetstrening på Melhus. Emil syntes det var stor stas å trene på et annet område enn der vi vanligvis trener, og jeg fikk jobbet skikkelig med kontakten for å prøve å utkonkurrere både nye treningskompiser og fristende dufter. Men det gikk fint, og vi fikk trent både stå, fremadsending til ruta og lineføring.

Onsdag hadde Heidi invitert jaktkommitèen hjem til sin fraflyttingsklare leilighet for planleggingsmøte rundt alle begivenhetene vi skal organisere innenfor jaktgrenen i 2008. Vi kom overraskende nok i mål med det meste rimelig kjapt, og resultatet av kvelden finner dere på Retrieverklubbens jaktsider her. Jeg håper mange nybegynnere innen jakt melder seg på kursene, og krysser fingrene for at vi klarer å stille tre lag til NLM som går av stabelen 20.-22. juni! (Revansjelysten er i allefall stor her i hjemmet!) Så meld dere på - dere er hjertelig velkomne!

Torsdag var det igjen klart for vår ukentlige jakttrening i Granåsen. Det er gledelig å se så mange nye ansikter som fortsetter å dukke opp hver uke! Denne gang var det lederen for jaktkommitèen (les: meg) som hadde det overordnede ansvaret for treninga. Vi fikk trent både kontakt og lydighet, passivitet og markering med forstyrrelser i form av at det ble kastet en ny dummy over hodet på hunden i det den var på vei inn. De fleste hundene løste oppgavene meget bra, og er så absolutt klare for jaktprøver til våren/sommeren. Kjør på! I pausen fikk enkelte individuell bistand på områder hvor de hadde kjørt seg fast, og det hørtes ut til at de fleste var fornøyde med økta.

Fredag var jeg og Emil på heldags skitur, mens Stein Roar var på gaupejakt med Skott. Vi fikk da sett gaupespor vi også, men gaupa glimret for øvrig med sitt fravær. Skott hadde imidlertid jaget gaupe store deler av dagen, men ingen jeger hadde kommet på skuddhold. Heller ikke lørdag eller søndag ble det avfyrt skudd.

Lørdag hadde vi en ny runde jakttrening med dirigering og stoppsignal. Emil var fantastisk konsentrert og jobbet iherdig på full speed, og var en drøm å jobbe med i dag. Men så trente vi alene, og da er det naturligvis også mindre interessant som skjer rundt oss.
Vi var også å kikket på Mausergutten igjen, som nå har åpnet øynene og dermed fått mer personlighet. En herlig krabat, som er i den alderen hvor han strever fælt med å sette beina under seg - kløna! De er så herlig klossete nå, men bare vent en uke til, da tipper jeg det blir liv i leiren.

Som dere ser har jeg hevet meg med på trenden som innebærer å ha en engelskspråklig del på hjemmesiden. Vi har etter hvert fått stiftet bekjentskap med tollerentusiaster også utenfor skandinavia, og jeg håper noen vil dra nytte av denne oppgraderingen! For øvrig er jeg ikke mottakelig for kritikk på engelsken min...!

What exciting times! Future plans involving Emil`s genes has come up, and you will know more about this in just a short while. Meanwhile we are busy practiseing obedience and hunting. Last Saturday we were out hunting mountain grouse, and we got within range of three of them, but missed them all. My thoughts are the marksman is going soft on the fowls...